Nobels fredpris 2010 er blitt en utfordring. For de ideologisk orienterte på begge sider, er prinsipper viktige. Jeg er ikke uenig i det, men den som har et mål, kan det ofte være klokt å la tiden bli en hjelper.

Kina er en meget gammel nasjon med en meget gammel kultur. De har gjennomlevet problemfylte perioder, ikke minst under Mao. Folket har vært utsatt for overgrep av makthavere i enkelte epoker. Egne makthavere har holdt folket isolert fra resten av verden i lange perioder. De har vært under angrep fra andre land på grunn av Kinas enorme ressurser.

Kinas kultur er gammel. De har hatt både store tenkere og store kunstnere. Folket har utviklet verdier og normer som fortsatt holdes i hevd. En kvalitet er den sterke tilknytningen til familien, der de eldre blir behandlet med respekt. En annen kvalitet er at fellesskapet tillegges større verdi enn individet. Politisk har de tradisjon for sterke makthavere og lite demokrati.

Det jeg vil frem til er at Kina i dag har en historie og en kultur som avviker på mange områder fra den vestlige. Det bør vi respektere.

Verden er i ferd med å bli mindre. Felles institusjoner som FN, TV og internett og ikke minst økende avhengighet av hverandre, bl a gjennom omfattende handel over landegrensene, er blant mange bidragsytere til det.

Velstandsutviklingen er viktig, ikke minst for de fattige land, som henger etter i utviklingen. Konflikter og krig ødelegger mennesker og verdier, og forsinker denne utviklingen. De fleste land er klar over det, og forsøker å fremme sine interesser uten at det fører til konflikt.

Siden Mao har Kina deltatt aktivt i denne utviklingen. Det kan registreres store fremskritt og økonomisk ligger de totalt sett langt fremme, selv om det fortsatt er langt frem for store grupper i Kina.

Den kinesiske regjering har gjort en stor jobb med å holde folket samlet og motivert for de enorme oppgaver som er nødvendig for fremgangen. Kineserne er et arbeidsomt folkeslag, og den jobben de gjør er bra for dem selv, dvs for individet, og bra for fellesskapet.

Enkelte personer i Kina ønsker seg en annen politisk modell. Som nordmann som setter stor pris på de verdier og normer som vi har i den vestlige verden, har jeg stor sympati for de som ikke føler at de når frem med sine synspunkter. Likevel har jeg respekt for det politiske system og de ledere Kina har. Vi bør ikke glemme at også Kina har valgte representanter i Folkekongressen som møtes regelmessig for å ta stilling til regjeringens politikk. Et visst demokrati har de, selv om det ikke er så omfattende og med så stor makt som hos oss. 

Min oppfatning er at utviklingen i Kina går i en retning som vi bør applaudere. Det går sakte, men i kontrollerte former. Når verden blir mindre, når dialogen mellom regjeringer er konstruktiv og løsningsorientert, når handelen øker, så har det en effekt på det politiske system. Sett i et lengre tidsperspektiv er jeg overbevist om at den kinesiske befolkningen vil merke at menneskerettighetene får bedre kår og at demokratient vil utvikle seg. Samtidig bør vi som bor i vesten unngå å fortelle kineserne hva slags verdier og politiske system de bør innføre. Det er viktig at vi ikke uttrykker oss slik at de mister ansikt. Vi bør heller dele erfaringer med våre løsninger med dem på en konstruktiv måte, fremfor å kritisere. Kanskje har vi noe å lære av dem også. Vi har forskjellig historie og forskjellige tradisjoner. Dem må vi ta med oss, og både akseptere og respektere.

Jeg synes den norske nobelkomite har vært litt for idealistiske ved årets tildeling. Det er forskjell på Burma og Kina. I Kina er det faktisk en positiv utvikling på gang. Det hadde vært bedre å støtte og forsøke å forsterke den, fremfor å skape uro og støtte motkreftene.

Skrevet 10.12 2010